Kristen tro i en sekulær tid

KRONIKK: Sekulariseringen i Europa var ikke en reaksjon mot kristen tro, skriver Tore Laugerud, prest i Areopagos. Den kom innenfra kirken selv.    

Det er ganske utbredt både i kirken og i samfunnet ellers å tenke at sekulariseringen er en reaksjon mot kristen tro. Ser vi nærmere etter, oppdager vi at sekulariseringen er en følge av en teologisk utvikling i kirken. Fra senmiddelalderen understreket toneangivende teologer stadig sterkere at Gud er adskilt fra og opphøyd over det skapte. Denne teologiske utviklingen nådde toppen på 1700-tallet med deismen. Der så man Gud som den første igangsetteren. Gud har skapt alt, men han styrer ikke verden eller åpenbarer seg. 

Tanken om Guds tilbaketrekking fra verden og menneskenes liv her og nå åpner for sekulariseringen som det neste skrittet. Gud forsvinner mer og mer ut av bildet, og et rasjonelt, fritt og selvbestemmende menneske står alene tilbake. 

"

«Avtrykket av Gud ytrer seg framfor alt i menneskets lengsel og søken.»

"

Lengsel og søken 

Kirken tror at selv om Gud forsvinner ut av menneskenes tankemessige horisont, består det et dypere fellesskap: Skaperen har tegnet sitt bilde i mennesket, og det vil alltid prege mennesket som skapning. Avtrykket av Gud ytrer seg framfor alt i menneskets lengsel og søken. 

"

«Sekulariseringen betyr ikke at tro forsvinner, men at den løsgjør seg fra ytre autoriteter.»

"

Filosofen Charles Taylor peker på at sekulariseringen betyr ikke at tro forsvinner, men at den løsgjør seg fra ytre autoriteter. Hvorfor oppnår ikke vantroen den samme oppslutningen og engasjementet som troen en gang hadde, spør Taylor videre. Han svarer ved å peke på at vantroens posisjon er attraktiv for sekulære mennesker, blant annet fordi den frigjør dem fra religiøse plikter og moral, men den er ikke i stand til å skape eksistensiell mening i seg selv. Mange opplever en livstolkning uten tro som tom og flat og lengter etter noe fullere og dypere, mener Taylor. 

Å tro med kroppen 

I vesten var kristen tro i tidligere nesten en nødvendighet. I dag er den en mulighet blant mange andre. Det gjør at kristen tro i dag må være reflektert og bekreftet av egne erfaringer. På den ene siden lever det sekulære mennesket ut fra et uuttalt premiss at Gud (sannsynligvis) ikke er. På den annen side erfarer folk flest møter med noe annet, noe større: ikke minst i naturens katedral og i rituelle handlinger rundt fødsel og død. Slike erfaringer undergraver vantroens livstolkning og åpner muligheter for Gudstro. 

Religionens språk er språket for det Hellige, språket for «det andre og større», «det fullere og dypere» som folk flest erfarer, men som det sekulære mennesket ikke har ord til å uttrykke. For kirken betyr det at den må gi folk rom og språk til å tolke sine erfaringer og legge til rette for nye erfaringer. I dag ser vi en reaksjon mot den sterke vektleggingen av menneskets rasjonalitet og tankeevne. Den ytrer seg i at kroppens betydning øker. Kirken må møte dette ved å legge til rette for kroppslige trospraksiser, slik at mennesker igjen kan lære å tro med kroppen. 

"

«Gud er ikke langt borte i utilgjengelighetens tåke. Tvert i mot: Det er i ham hvert menneske lever, beveger seg og er til, hvert eneste øyeblikk av sitt liv. Areopagos arbeider derfor med en forventning om å møte Gud i og gjennom 'den andre'.» 

"

Hvordan gjør Areopagos det? 

Vår organisasjon, Areopagos har sitt utspring i en ny erkjennelse av betydningen av Paulus sine ord på Areopagos: «Han (Gud) er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til» (Bibelen, Apostlenes gjerninger 17,27-28) Disse ordene framstår nærmest som sekulariseringsteologiens antitese. Gud er ikke langt borte i utilgjengelighetens tåke. Tvert i mot: Det er i ham hvert menneske lever, beveger seg og er til, hvert eneste øyeblikk av sitt liv. Areopagos arbeider derfor med en forventning om å møte Gud i og gjennom 'den andre'. 

Vi er blant annet til stede på alternativmesser i mange byer. Blant utallige tilbud på kroppslige praksiser tilbyr vi samtale, forbønn og velsignelse. Vi ønsker å gi søkende mennesker erfaringer med kristne trospraksiser. Derfor tilbyr vi forbønn med håndspåleggelse og velsignelse. 

Vi arbeider også for å bygge ut steder for stillhet og fordypning. Vi ønsker å møte det store behovet for meditasjon i alle aldersgrupper ved å gjøre meditasjon i kristen tradisjon kjent og tilgjengelig og utruste lokale meditasjonsgrupper. På «Salig er tørsten – en praksisdag for det indre livet» tilbyr vi undervisning og smak av kroppslige trospraksiser, og vi er involvert i retreatvirksomhet og pilegrimsvandringer. 

«Etter Kristus» er et nettverk for kristen trospraksis som ønsker å omsette Jesu liv og lære til konkret handling. Nettverket arrangerer blant annet Jesusdojoer – 6 uker med forpliktende praktiske øvelser «mellom askese og aktivisme». Vi tror på kraften i handlingen, at mennesker «blir det de gjør». 

Vi ser på oss som en funksjon av kirken og bygger samarbeid med menigheter og organisasjoner som er opptatt av kirkens betydning i en sekulær tid preget av åndelig søken.

Årets Reicheltforelesning i Stavanger

handler om nettopp dette: «Gud innenfor? Muligheter for tro i en sekulær tid»  Se hele programmet for onsdag 13. september her.

Bottom